Dag 23 Gjenforeningsekspressen, Vietnam

Søndag 26.12.2010

Toget sørover fra Hanoi skrangler seg gjennom enorme rismarker. Det eldste togmateriellet på strekningen er etterlevninger fra tiden med konflikt og krig mellom Nord- og Sør-Vietnam.

Togvognen gynger kraftig på en ujevn og buktene skinnegang. Farten er stort sett lav men øker på ei gang i blant for så å sakke ned til gangfart igjen. Det rister og piper, dunker og skumper, fremover, bakover, sideveis. Særlig sideveis, med brå, harde bevegelser.

Du skal være bra trøtt for å sovne tungt på de harde briskene i disse gamle sovjetiske sovevognene. De eldste på banen mellom Hanoi og Saigon (eller Ho Chi Minh byen som den offisielt heter, men mange sier fortsatt Saigon, og for oss som vokste opp på sytti-tallet med Vietnam-krigen strømmende ut fra radioapparatet virker det gamle navnet riktigst) ble produsert før krigen.

Etter at Nord-Vietnam i 1975 hadde erobret Sør-Vietnam og fordrevet amerikanerne brukte vietnamesere og kinesere 18 måneder på å gjenoppbygge den viktige ferdselsåren fra nord til sør. Krigshandlinger hadde ødelagt over tusen bruer og store deler av jernbanesporene. Da første tog gikk sørover fra Hanoi i slutten av 1976 fikk det navnet Gjenforeningsekspressen.

Som en stor familie

Jeg er trøtt, stup trøtt, etter en lang og hektiske dag i Hanoi, så innsovningen på den gamle foldebenken går allikevel raskt. Klokka er elleve på kvelden og toget er fullt av reisende, seks i hver kupe, tre i høyden. En liten kork med fransk Baron Otard Cognac for å drepe dagens tilførsel av skumle magebakterier, en apotekenes skumpropp i hvert øre for å stenge verden ut, og så poff, inn i drømmeland.

En gang utpå morgenen rives kupedøren opp av en dame i uniform som høylytt meddeler en beskjed. Om det var viktig vet vi ikke, her går det på syngende vietnamesisk. Morgenstellet er fort gjort, alle sover og går i samme tøy, det er ikke lagt opp til noe dilling med nattskjorte og krøllspenner. Men samlivet med innfødte i den trange kupeen fungerer veldig greit. Berit oppsummerer for Jørn i det han ringer fra følgebilen:

- Du kan misunne guttene, de har sovet her i kupeen sammen med tre vakre vietnamesiske jenter. Men jeg har nå ligget her jeg også, passet på og meditert.

Klissvåte rismarker

Reisende som skal helt frem til Saigon må innstille seg på to netter og 36 timers sammenhengende risting og skrangling. Vi skal av toget i turistbyen Nha Trang etter ett døgns reise. Men før det får vi god anledning til å nyte utsikten fra kupevinduet.

Jernbaneskinnene snor seg gjennom et flatt og vått landskap, ofte omgitt av skogkledde åser og fjell. Rismarker opparbeidet og utnyttet gjennom hundrevis av år breer seg utover på begge sider. Vietnam er en av verdens største eksportører av ris, og i dag er bønder med kjegleformede hatter ute for å klargjøre nok en vekstsesong. Noen bruker bøfler for å stampe den våte jorden myk, andre har en liten motordrevet maskin med grove kniver som skjærer seg ned i jordsmonnet. Noen familier er allerede i gang med å sette de små risplantene en for en ned i den oversvømte jorden.

I Syden skal solen alltid skinne

Utenfor plasker regnet ned og skydekket er lavt og tett. Slikt sett passer det glimrende å sitte helt stille inne i en gammelkommunistisk kollektivcontainer og la tid og tanker fly avgårde. Men hvis det fortsetter slik i dagene som kommer, nå som vi har planlagt å ligge med nesa under en rosa paraplydrink på en eksotisk hvit strand!

Markene ligger søkk våte og venter på nye risplanter.

Vi har sett regn før, så for vår del kan uværet ta et pause.

Julaften: Vi feiret kvelden sammen med hotellets gjester, ansatte og deres familie. Julebordet var dekket med nydelige vietnamesiske retter.