Dag 14 Oudum Xai, Laos

Fredag 17.12.2010

Nordover i Laos blir vi heiet frem av blide landsbyboere, men det gode humøret deres kan ikke dekke over at de lever i fattigdom.

Laos er et av de fattigste landene i Asia. Besøk i Louan Prabang ga oss inntrykk av en økonomi i vekst med moderne og utviklede servicetilbud. Reisen nordover viser oss at ikke alle har tatt del i den gryende velstandsøkningen.

Men fattigdom er så mangt, først litt om solsiden.

Utearbeidende

For det er der vi finner dem, på solsiden av veien denne tidlige morgenen. Vi starter ut klokka sju og møter barn på vei til skolen og voksne på vei til arbeid, eller voksne i arbeid. For mange har sitt arbeid akkurat der som vi passerer, langs veien.

Skur, små hytter, et skranglete bord, eller bare et pledd på bakken utgjør arbeidsplassen hvor det selges grønnsaker og frukter eller ferdiglagde retter, kjøkkenredskap, klær, brukte bildekk, hjemmelagde møbler; i det hele tatt alt det som trengs i et fattig hjem. For dette er de fattiges arena.

Hage i veibanen

Veiene her i nord går opp og ned og svinger ustanselig i begge retninger, du ser aldri lange strekk fremover av gangen. Hus og hytter kommer derfor brått. De ligger helt inn til veikanten, gjerne med utgangsdøren en halvmeter fra asfaltkanten. Utenfor sitter unger og foreldre og besteforeldre mens griser og kyr spankulerer fritt omring. Små grupper er samlet rundt et bål på den hardtrampede jorden og spiser et måltid mat.

Terrenget er steilt og det er lite plass rundt husene, så veibanen tas i bruk som en del av uteareal. Vi må stadig bremse ned for ikke å kjøre på en liten unge som leker, en hønemor på tur med kyllingene sine, eller en husmor som brer ut rismatten for tørke korn eller chilli.

Det er svært lite trafikk på veiene, noen busser og lastebiler passerer, få privatbiler. Men de bilene som ferdes kommer ofte susende i stor fart, så risiko for ulykker må være stor.

I sin egen verden

Vi spør oss om hvorfor folk bor slik, men det er vel ikke så komplisert. Dette er fattige mennesker, og som andre steder i verden har disse menneskene få valg i livet. 70 % av Laos består av fjell og høylandsplatåer og veinettet er svært dårlig utbygd. Så hvor skal folk gjøre av seg?

På vei til Oudum Xai stiger vi nesten 900 høydemeter for å komme over et fjellpass, og hele veien oppover bor det folk. Også helt øverst, før vi bikker kanten og starter den bratte nedkjøringen, finner vi hytter og skur, hengende utover fjellsiden.

Hverken sosialistledernes planøkonomi eller nykapitalistene markedsøkonomi har nådd ut til disse menneskene.

Sabla bli

Men humør og smil og vennlighet, det har de. Det hilses og vinkes, og barna strømmer ut i veibanen for å få en high-five av oss når vi passerer. De roper sabadi (vi tror det betyr hei) og vi roper sabadi, og utover ettermiddagen når blodsukkeret synker og melkesyra stiger blir det sabadi og sabada og obladi oblada i en herlig røre.

Levende museum

Fra sykkelsetet blir opplevelsen av landet og folket sterkt, vi kommer så utrolig tett innpå.

Det slår meg at dette er som å kjøre gjennom et Laos folkemuseum, slik det vil fremstå om femti år eller hunder år, eller hvor lang tid det nå vil ta før også disse menneskene har blitt så rike at det vil bli viktig å konservere deres fraflyttede fattigdom, for kommende slekter.

Det er som å sykle Tour de France, alle skal ha en klaps i det vi passerer.

Gata er flat og fin og kan brukes til så mangt.

Utendørs venninneprat.

Uoppfordret posering. Har de allikevel tv i dette landet?

- Grisebra sykkel han har denne gassen der borte med et kamera i trynet.

- Men det lukter litt hest av denne pedalen.

- Sikkert bloddopa, den svinepelsen!