Tirsdag 21.12.2010
Veiene her i Nord-Vietnam går opp og ned, hele tiden. Nå skal vi klatre den lengste bakken av dem alle, monsterbakken!
I dag burde beina vært på sitt beste, ruta tatt i betraktning, men de har vært stokk stive og elendige fra første tråkk. Det har blitt mange høydemetere på sykkelen den siste uke, med rekord på 2500 metere på 16 mil her for noen dager siden. Men det for gå som det går, opp skal vi.
Bratt
Vi har nemlig gledet oss til dette, å forsere det høyeste fjellpasset i Nord-Vietnam. Fra Lai Chau faller vi først ned 500 meter til en liten fredelig fjellandsby hvor vi endelig finner brød. BRØD! Hvite bagetter med sesam-sesamfrø. Som vi savner å sette tenna i myk, deilig loff, mens bananen i midten skvises ut mellom fingrene. Vi kjøper tjue stykk.
Været er glimrende med sol, lett medvind og 25 grader. Vi kler av oss det meste og starter i moderat fart. Det svinger godt oppover fjellsidene, men veien har god bredde og litt asfalt både her og der med 14 % stigning på det meste.
Utover dagen, for dette er ikke gjort på en halvtime, surner lår og legger, og Ivar klager på ei høne som napper han i musklene. Høna har allerede vært hos meg, det er et sikkert tegn på at krampa nærmer seg. Vi stopper derfor flere ganger, tar en strekk og fyller flaskene med vann og magen med bananloff. Bak oss synger Bussen (vi har nemlig en hel buss med på laget, mer om den en annen gang).
Fest på toppen
Etter å ha sett toppen noen ganger, og bommet, treffer vi endelig den rette og kan feire den lengste bakkeetappen noensinne for meg og Ivar. En eneste lang stigning fra 800 moh. til 2000 moh. Festen avvikles i et plasttelt ved siden av veien hvor vi nyter egg, rispinner og grillspyd. Fantastisk godt.
Berit er godhjertet og gir jenta som griller en tyve dollar seddel som takk for maten. Det er selvfølgelig skyhøyt over standard betaling, men skulle en nå først bryte tariffen, så måtte det være hos en av disse arme ridderne som prøver å livnære seg med en liten forretning langs veien.
Tvillinger er ikke alltid like
Vi regnet med at nedturen på den andre siden av passet skulle bli en rullende triumfferd med flagrende hår i varm fønvind. Men dette fjellet har ikke to liker sider, i alle fall ikke i dag. Tåka møter oss som en vegg, vi kler oss litt og håper at det bare er litt rusk rundt toppen. Men skodda følger oss helt ned til Sapa (ikke Frank).
Sapa ligger på 1600 moh. og gradestokken her viser åtte fuktige grader. Vi holder på fryse knærne ut av ledd når vi står der i sykkelbukse og venter på at hotellvalget skal bli unnagjort. Nå er det rett inn og hente frem alt det varme tøyet som har ligget og irritert i bunnen av baggen.
Takk Ullvang.
Veien snor seg opp over fjellsidene og passerer Vietnams høyeste fjell, Fancipang, som har topp på ca. 3200 meter over havet.
Flotte fjell og blide gutter.
Da vi kom til toppen var Berit og bussjåføren i full gang med smaksprøver.
Lite fornøyd på toppen!
Heisann. Kjekt å lese om turen deres. Var så artig å se bildet fra toppen av fjellpasset der det går nedover igjen mot Sapa. Akkurat der, hos den damen der satt jeg og min vietnamesiske kone Tu (ex svigerinnen til Jørn) å nøt ris i bambusrør og egg fra den koselige damen som sitter der oppe og fryser i skuret sitt. For oss betydde den turen mye. Det var akkurat litt ned i dalen der, på en stein med utsikt over dalen og med syklene parkert bak oss, at jeg bestemte meg for at jeg skulle gifte meg med henne. Vakkert sted. Som vi sier i Bergen; Kjusa dokkar!
SvarSlett