Dag 38 til 44 Koh Samet, Bangkok, Thailand

Mandag 11.01 til søndag16.01.2011 - Siste reisebrev

Ved reisens slutt fant jeg altså en solseng.

Jeg har det ikke trangt på Ao Cho stranden.

Morgentidlige solstråler farger havet rødgult mens lange bølger ruller dovent inn over den hvite finmalte sanden.

Lyder bak meg bekrefter at frokosten er under oppseiling. Under palmetrær i strandkanten fyrer trivelige unge burmesiske gjestearbeidere opp gassgrillen for å steke dagens første omelett, alle valgfrie ingredienser inkludert, til nordmannen som i dag som i går er første gjest på hotellstranda.

Jeg bytter gjerne ti seine kveldstimer med én tidlig morgenstund. Ingenting er som å sitte slik, stille, nyte roen, vente på dagen som demrer, og la tankene drifte, bakover på det som har vært og fremover på det som skal komme.

Epilog

Bakover, ja. Jeg sa visst noe om å oppsummere turen fra en solseng under et palmeblad. Oppsummere! Det høres mer ut som en sportsreporters siste krampetrekninger: "Norge sju gull, men vi kunne fått ti."  

Nei, la oss slippe det, det har vært nok babling. Men jeg har kost meg ved tastaturet. Tanken var korte små meldinger hjem, en gang i blant, hvis tiden strakk til. Bloggen ble derfor opprettet på styrten like før avreise. Så tok det litt av etter hvert, med skriving nesten hver dag. Også som et resultat av oppfordringer hjemmefra, familie og venner til oss alle sammen som på den måte har fått et lite lodd i reisen.

Jeg håper alle har lest artiklene som det de var ment som, skrå betraktninger hamret ned på sengekanten etter en strevsom og opplevelsesrik dag mellom en proteinrik middag og en hard men etterlengtet sengehalm (apropos: utrolig så harde senger de har her i Asia, disse små fettfattige kroppene, skulle tro de trengte et mykere sengeleie).

Jeg ser at form og innhold har blitt noe i overkant pretensiøst til tider, med en høyst kritikkverdig kildekritikk, for å si det slik. Et hvert informasjonsagn er slukt begjærlig og uten betenkeligheter.

Tvilsomme utsagn og opplagte feil er heller ikke forsøkt korrigert i etterkant (som for eksempel da jeg postulerte at "Laos er ikke en lukket, lutfattig, vannstyrt, kommunistisk etterlevning fra det tyvende århundres marxistiske storhetstid"- fin rytme og artige ordspill, men ytterst tåpelig og lite etterrettelig, tatt i betraktning all den lutfattige fattigdom vi var vitne til påfølgende sykkeldager). Men det får stå sin prøve. Hele skriveprosjektet er tross alt kun en feriegreie, verbale øyeblikksbilder knipset i forbifarten.

La meg understreke: Jeg skriver ofte "vi" i tekstene, og inkluderer dermed de andre tre i reisefølget. Men alt som er sagt er sagt av meg og meg alene, det er mine betraktninger og mine meninger som kommer frem, det får står for min regning alt sammen. Mine tre reisevenner har ikke godkjent hverken tekster eller vinklinger før noe er publisert, det har jeg rett og slett ikke hatt tid eller ork til.

Siste reisebrev

Her jeg sitter og gleder meg til min frokost i det fri vil jeg avrunde bloggen med et litt beveget "takk for reisen". Til familien der hjemme som disse seks ukene har måtte klare seg på egenhånd (himmel som jeg savner dere!). Til kolleger som nok har klart seg litt for godt uten meg, er jeg redd (hva var det nå vi brukte han til?). Til venner, og ikke minst mine reisevenners familier, som også har vært innom bloggen og lagt igjen hyggelige kommentarer.

Og en varm takk for følget til Ivar, Berit og Jørn. Uten dere, ingen reisevenner, ingen reise. Akkurat nå sitter vi på hver vår strand, jeg her på øya Koh Samet sør-øst i Thailand. Vi har hatt hverandre på maten i ukesvis og logger nå av hver for oss noen dager før vi fredag samles igjen i Bangkok til avskjedsfest.

Før reisen var vi totalt ukjente for hverandre, og underveis ble det tydelig: Vi er nok mer ulike enn like av interesser og preferanser, men vi deler allikevel dette; la meg kalle det gleden av rå og usminkede reiseopplevelser. Sammen har vi fra sykkelsetet sett, lyttet og ikke minst kjent lukten av det som turister på sine reiser nettopp ikke får ta del i, det som bare farer forbi i stor fart på utsiden av bussvinduet eller togsettet. Eller som kanskje aldri blir forbigått i det hele tatt; veier vi har valgt som ligger utenfor reiseselskapenes ruteplaner.  

Nettopp dette har vært det store ved turen. Ingen kommersiell regi, ingen emosjonell filtrering, rett på, fattigdom, overflod, skitt og elendighet, varme og glede; det levde asiatiske hverdagsliv. Jeg har aldri reist slik før, og jeg er utrolig takknemlig for det jeg har fått ta del i.

Ovenpå

Fortell meg så, slik helt på tampen, nå like før bloggen avsluttes og innholdet blir liggende å vake i cyber en stund før det en dag sendes til de evige digitale jaktmarker: Hva var det artigste, gøyeste, mest givende på hele turen?

Jo det skal jeg si deg, Per H. Hansen. Jeg er ingen stor person på jord, med mine tilmålte 171 over bakkenivået. Men her i Asia har jeg hatt gleden av å se ned på folk. Så det er slik du har det!

Fra arkivet: Barna

Asia har mange barn! Jeg har vist barnebilder fra alle land vi har reist gjennom, og avrunder med noen flere nysgjerrige og forventningsfulle blikk: Hva vil fremtiden bringe dem?