Sykkelturen: Dag 30 Stuck in Saigon, Vietnam

Søndag 02.01.2011

Vietnam har trafikkregler, men de kan skrus av med en knapp som sitter midt på rattet.

Pappa var sykt skeptisk til at jeg skulle begynne å øvelseskjøre.

Det har blitt betraktelig mindre sykling i Vietnam enn planlagt. Strekket fra Hanoi til Nha Trang er på 130 mil, og det tilbakela vi med tog. I tillegg valgte vi å kjøre bil hele dagene inn og ut av de største byene, Hanoi og Saigon.

Nå er det flere grunner til at sykkelen har fått stått mye i ro i det siste, blant annet to salmonella og en bronkitt, alle tre ervervet i fjellene i Nord-Vietnam. Men trafikken på veiene her i landet har også gjort sitt til at sykkelgleden ble noe dempet. Trafikkmønsteret er nemlig helt galemattias, slik jeg opplever det.

La meg grovinndele trafikken i tre risikosoner: Grønn, rød og blodrød.

Grønn sone

I fjellene både i nord og sør har vi hatt noen flotte sykkelopplevelser med lite trafikk på veiene. Fuglene har kvitret, og vi har kost oss sammen med gressende kuer i veikanten. Ganske idyllisk.

Rød sone

I de store byene Hanoi og Saigon er trafikken derimot helt overveldende. Mengden av kjøretøy, støynivå og luftforurensing, aggressivitet i kjørestil, tuting og roping, og kreativitet i plassering av småunger på mopedene; det hele er paralyserende for en enkel gutt fra landet.

Mangelen på respekt for myke trafikanter er total, og ingen viker selv på de oppmerkede fotgjengerovergangene. Du må bare slå tilbake, trø midt ut i galskapen og gå på med stødig gange. Da blir det litt som i bibelen, vannet deler seg og du kommer faktisk velberget over på andre siden. Sykling: Nei takk.

Blodrød sone

Men storbyene er kanskje ikke verst med tanke på trafikksikkerhet, farten på kjøretøyene blir tross alt ikke så stor der. Det er utenfor bykjernene, på vei til og fra, hvor trafikktettheten minker og farten øker, at det blir helt vilt. På et vis er alt lov, så lenge du bruker tuta. Og den brukes hele tiden.

Mopeder søkklastet av varer og familiemedlemmer putrer og vimser inn og ut av kjørebanen uten at føreren ser seg for - jeg har ikke tall for hvor mange ganger vi har ropt ut for å unngå sammenstøt.

Overlessede lastebiler med noen hestekrefter til overs legger seg helt opp i baken på kjøretøyet foran og henger på den kompressordrevne tuta til fyren ikke orker å høre mer (det kan ta tid, vietnameserne er glad i støy) og slakker av en stakket stund.

Men verst er bussene. Lastet med passasjerer braser de av gårde med fullt trøkk hele tiden, speed og tute i bånn, og med forbikjøringer i et bankende kjør. De legger seg til venstre over bakketopper, i krappe helt uoversiktlige kurver, i tettpakka landsbygater. Bussen skal frem og det er helt sykt hvilke sjanser som tas.

Så går det da også galt. En fersk rapport jeg fant på nettet oppsummerer med 11.000 trafikkdrepte i Vietnam i 2010.

Sykling: Joda, men det blir litt med hjerte i halsen. Thailand og Laos var mye mer trivelig som sykkeland (understreker: min mening). Det blir spennende å se hvordan dette fungerer i Kambodsja.

Ny start mandag

Vi skulle ha vært på vei inn i Kambodsja i dag, søndag, men dengang ei. I går da ny avtale om følgebil skulle på plass var byen helt på hodet, svært mange hadde fri fra arbeid som følge av første nyttårsdag, og sentrum var stappfullt av mopeder og folk. Men ingen som kunne stille morgenen etter og hjelpe oss ut av byen. Så da prøver vi igjen i morgen.

Saigon 2011

Noen bilder tatt på vår byvandring 1. og 2. januar: