Dag 33 Phnom Penh, Kambodsja

Onsdag 05.01.2011

- Hvem har du mistet, og hva har du tapt? Eller var du en av dem?

En ny generasjon for et nytt Kambodsja.

Jeg ser kambodsjanere på min alder, og jeg kan ikke fri meg fra tanken.

De var unge da Pol Pots skrekkregime falt i 1979, og de tilhørte generasjonen som tapte alt; foreldre og søsken, familie og venner. Tre millioner mennesker, sier myndighetene i dag, forsvant, ble torturert, myrdet.

Av landets 12 000 lærere var bare 300 i live da folkemordet tok slutt. Hvem skulle da hjelpe disse unge, føre kunnskap og arv videre?

Offisielt gjøres det et stort nummer av en håndfull av topplederne som nå, tretti år etter, er fengslet og tiltalt for ugjerningene. Men hva med alle de tusener, titusener, som må ha vært delaktige, som satte galskapen i system og gjennomførte udåden?

Også unge mennesker ble rekruttert. Det fortelles at henrettelsene ofte ble utført av unge soldater, noen av dem bare tolv tretten år gamle.

Nytt håp

Det er så uendelig trist. Vi vandrer på the killing field Choeng Ek utenfor Phnom Penh. Bakken er full av store hull etter tidligere massegraver. Beinrestene er tatt opp og plassert i en monumental bygning, til minne, til skrekk, til advarsel.

Det er bare så uendelig meningsløst trist.

Vi må bare håpe og be for dagens unge, at de kan redde seg selv og landets fremtiden. Foreldrene klarte det ikke.

Jenter mellom 15 og 20 år.

(Jeg beklager hvis noe føler seg støtt av dette bildet, det er ikke meningen.

Men det var det eneste uttrykket som jeg fant dekkende.)